Søk

Pålogging



 
Brann i rosenes leir PDF Skriv ut E-post
Brukervurdering: / 2
DårligBest 
Skrevet av Renée Alexandra   
onsdag 20. juli 2005 00:00

Etter at Moffe og Leeloo hadde sin lille ”rendezvous”, har det gått trill rundt for Moffegutten vår. Han løper omkring og viser muskler, setter brystkassa rett ut, og brøler. For å si det slik, han leker ikke Tarzan. Han tror han ER Tarzan.

Når Moffe kom ut fra rommet hvor han og Leeloo hadde oppholdt seg under parringen, sto det en beundrende katteflokk og ventet. De hadde jo alle hørt hva som foregikk, ja selv naboen vår i leiligheten tvers over gangen hadde hørt hva som foregikk, men de sto ikke blant fansen og salutterte, for å ha sagt det. Moffe kom stormende triumferende ut fra elskovsredet, struttende full av viltflygende hormoner og selvtillit. Hadde han ikke sjarmert og forført damen han hadde på besøk i senk kanskje?

Etter å ha utført noen spenstige fres med høy haleføring og stivbent spankulering rundt Minou, Stiken og Teddie, kastet han seg over Teddie. Han brukte hodet som rambukk inn i ribbena hennes og bet henne i nakken. Teddie ble rasende og forsvarte seg som best hun kunne med både labber og klør, men på tross av at hun er en stor katt kunne hun ikke hamle opp med en overamorøs hannkatt på 5 kg muskler. I noen sekunder ble vi stående som lammet, hakepartiet mitt hang langt nede på brystpartiet; var dette min søte lille Moffe? Teddie skjønte raskt at oddsen for å hamle opp med Moffe alene var lik null, og hun skjønte også at menneskene hennes var like trege i oppfatningen som hun hadde mistenkt helt fra starten. Her fikk hun rundjuling, og de bare sto der og gapte! Ikke de skarpeste knivene i skuffen!

Igjen ble naboene minnet på at vi hadde katter; Teddie skrek alt hun maktet, og Moffe brølte ennå høyere. Så fikk vi summet oss, og sluttet oss til koret med skrik og skrål. Etter en intens jakt klarte vi å få tak i Moffe, men skaden var allerede skjedd. Han hadde bitt Teddie kraftig i halefestet, og hun måtte til dyrlegen. Moffe så ikke ut til å skjønne at han hadde gjort noe galt, og bare synet av Teddie etterpå, gjorde at han mistet alt vett og sunn fornuft. Vi skjønner nå hva uttrykket ”sinnsyk i gjerningsøyeblikket” betyr.

Moffe fortsatte sin hormontripp i de neste ukene, det så ikke ut til at det skulle ta noen ende. Borte ble den gode ”gamle” kose-Moffen vår. Han hadde ikke tid til å kose, han måtte brøle til de andre kattene, han måtte se om det var noen som skulle parres. De stakkars kastrerte jentene våre hadde mer enn nok med å holde han fra livet. Teddie måtte holdes langt unna Moffe, hun kunne ikke engang være i samme rom som han lengre. Moffe gikk rundt og var rasende og fortvilet om hverandre; han klarte ikke hamle opp med alle hormonene som raste rundt i kroppen hans. Etter at han angrep Minou, var det stopp. Det var helt tydelig at Moffe måtte kastreres; dette ville jo ingen ende ta. Moffe selv hadde det ikke bra, de andre kattene hadde det forferdelig, og vi hadde det utrolig slitsomt.

I mellomtiden ble Moffe pappa til verdens søteste barn som var lykkelig uvitende om hvilken hormonklump pappa’n deres var.

Nå er det en stund siden Moffe ble kastrert, og ting har virkelig bedret seg. Han har blitt en ordentlig kosepus igjen, og tenker på alt annet enn parring og det å være sint. Bortsett fra når han får øye på Teddie og Minou. Han tåler overhodet ikke synet av Teddie, vi kan ikke ha dem i samme rom. Han tåler Minou til en viss grad, men vi kan ikke la dem være alene, og vi må hele tiden passe på.

Men; for øyeblikket er brannen slukket, og det hersker fred og fordragelighet igjen. Så lenge vi passer på å holde dem adskilt...

 

Sist oppdatert tirsdag 05. juli 2011 19:34
 
Anbefal på Facebook