Søk

Pålogging



 
En svart liten sjarmør flytter inn! PDF Skriv ut E-post
Brukervurdering: / 0
DårligBest 
Skrevet av Renée Alexandra   
søndag 16. januar 2005 00:00

Vi er blitt "foreldre" vi; en helskjønn sort orientaler med det flotte navnet Morcheeba's Morpheus har flyttet inn. Vi har ønsket oss en slik katt lenge, og nå er han her!

Til hjemmebruk kalles han bare for "Moffe", men vi hadde flere navn vi kunne tenke oss. Sir Poopalot og Lord Meowington var langt oppe på listen, men vi fant fort ut at de ble for vanskelige. Vi endte opp med kjælenavnet Moffe.

Vi var veldig spente på hvordan de andre kattene ville reagere på å få en baby i huset; spesielt spente var vi på Teddie og Stiken sine reaksjoner. Minou er glad i alt som kan kalles baby, så henne var vi ikke bekymret over. Men hvordan ville Teddie, som ikke hadde sett en sånn liten krabat før, reagere? Og hva med Stiken? Hun var den som kom sist inn i familien, og den som hadde store adferdsproblemer i forhold til Minou og Teddie.

Moffe flyttet inn en lørdags formiddag, og det har til nå gått overraskende bra. Han løp de tre store kattene i møte uten å være det minste redd, og fant ut med en gang hvem han kunne snurre rundt labben. Minou så klart. Og hun var overlykkelig! Endelig litt liv i huset igjen! Endelig en liten baby som måtte vaskes og koses og tas vare på! Teddie var ikke fullt så enkel å komme innpå for Moffe; hun hadde ingen anelse om hvordan hun skulle oppføre seg, så hun passet på å ha hvertfall et par meter mellom seg selv og Moffe. Best å studere det rare vesenet før man slipper det innpå... Men han var nå litt søt da, og kanskje det går an å leke me'n? Katt og mus kanskje, så kan han være musen…

Stiken var overhodet ikke glad. Hun brølte av raseri dersom Moffe nærmet seg henne, og ved enhver anledning snek hun seg innpå for å daske til han og frese. Av og til tok fresingen nye dimensjoner, og Moffe var våt i det lille ansiktet sitt etter at Stiken hadde spyttet og frest. Nå synes vel alle synd på lille Moffe som sikkert ble redd, ikke sant? Tro om igjen; Moffe er riktignok liten av størrelse, men han har like mye mot som en løve. Vel, en liten løve kanskje. Men motet er så absolutt til stede, i skjønn forening med en stor porsjon stahet. Han har ingen respekt for katta med mye spytt og stort gap, og er overbevist at hun også snart vil måtte bukke under for en real porsjon "Moffe-sjarm". Og sannelig en dag vi kom hjem fra jobb så vi at Stiken hadde lettet litt på forsvaret. Hun godtar Moffe til en viss grad; han kan få sove der hun sover, og han får lov å stjele maten hennes, men han får så hatten passer dersom han blander seg inn når hun ligger på fanget hos en av oss. Vi forsøker å gjøre så lite forskjell så mulig på Moffe og Stiken, og så langt ser det ut til at det fungerer. Det hele bunner nok i at Stiken er litt engstelig hva posisjonen sin i familien angår.

Matingen er plutselig blitt litt vanskelig her i huset. Som sikkert de fleste har skjønt, så er de voksne kattene glad i mye mat og god mat. Midjen ser nok litt ut deretter. Lett-foret de får egner seg ikke for Moffe som skal vokse og bli stor og sterk og få like mange premier som pappa Lestat, så han får mat for sin aldersgruppe. Og det er mat som de eldre, lettere korpulente kattedamene ikke skal ha. Dermed stjeler Moffe voksenmaten, og de voksne tar babymaten. Resultatet er at Minou, Teddie og Stiken har vokst fra å ha midje som en tennisball, til å ha midje som en bowlingkule. Heldigvis har Moffe funnet ut at hans egen mat smaker bedre, så han holder seg til den. Vi må bare prøve å holde de voksne unna babyforet som best vi kan, og så slanke dem når Moffe er stor nok til å gå over til annet for. Og håpe at de ikke sprekker i mellomtiden.

 

Sist oppdatert tirsdag 05. juli 2011 19:36
 
Anbefal på Facebook